IQ og intelligens

Det finnes en rekke foreninger rundt om i verden for personer med høy intelligens, men hva er egentlig IQ og intelligens?

IQ (Intelligence Quotient), intelligenskvotient er et mål for intelligensnivå, uttrykt som et tall. Begrepet var opprinnelig et uttrykk for forholdet mellom kronologisk og mental alder. I dag måles ikke IQ lenger på denne måten, men etter hvor du befinner deg i forhold til din egen aldersgruppe i befolkningen.

Enkelt sagt beskriver intelligens logisk sans og evnen til å lære. Likevel vil et barn med høy intelligens i stor grad være avhengig av stimulans fra miljøet rundt seg og egen motivasjon for å utnytte den iboende intelligensen, og utvikle evnene sine. En vanlig misforståelse er at personer med mye kunnskap eller faglig dybde og dyktighet har høy intelligens, men det er ikke nødvendigvis tilfellet, selv om høy intelligens er et godt utgangspunkt for det.

Den iboende intelligensen er medfødt og det finnes per i dag ingen kjente metoder for å øke intelligensen. Men intelligensen er hjernens primus motor i all læring, derfor har mennesker ulikt evnepotensial.

Hva kjennetegner en person med høy intelligens?

Personer med høy intelligens er gjerne veldig nysgjerrige og vitebegjærlige, og har stor læreevne. Derfor har de ofte mye kunnskap om verden rundt seg, er kreative og har god hukommelse. Intelligente ser gjerne løsninger og sammenhenger der andre ikke gjøre det.

Litt mer teknisk kan vi si at intelligens er evnen til å tilegne seg og analysere informasjon. Dette innebærer spatial orientering, verbale og språklige evner, allmennkunnskap, hurtighet, arbeidsminne og evne til å forstå verden og samfunnet en lever i. Alle disse egenskapene har sterk sammenheng med hverandre.

Gjennomsnittet, altså befolkningens gjennomsnittlige intelligens, er normalt 100 med et standardavvik på 15. Om lag 68 % av befolkningen har en IQ-skår mellom 85 og 115 (altså innenfor ett standardavvik), og 96 % ligger mellom 70 og 130 (to standardavvik). Cirka 2 % har høyere IQ enn 130, og cirka 2 % har lavere IQ enn 70.

Er det å ha høy IQ det samme som å være smart?

Det er mange som setter likhetstegn mellom det å ha høy IQ og det å være smart, men det har ikke nødvendigvis noen direkte sammenheng. IQ handler først og fremst om ditt potensial til å lære, og evnen til å analysere, forstå og se sammenhenger. Men det er veldig miljøavhengig i hvilken grad du har fått utnyttet og utviklet dette potensialet.

Det er mange som i voksen alder har tatt en IQ-test og overrasket seg selv. De som ikke fungerte i skolen, og aldri fikk de riktige utfordringene. De som hadde foreldre som ikke evnet å følge opp barna gjennom skoletiden. Det virker ulogisk, men det finnes mange som aldri har forstått at de egentlig er høyt intelligente, og hvor lærere og foreldre heller ikke har sett dette.

Uten god stimulanse og skikkelige muligheter til å utvikle seg, har mange høyt intelligente barn sittet og sett ut av vinduet gjennom en dørgende kjedelig skolegang, eller blitt urolige og bråkete og rett og slett ikke fungert i skolen. Dersom de i tillegg har manglet god stimulanse hjemme, har de heller ikke fått sjansen til å forløse potensialet sitt, og med mangelfulle prestasjoner og avbrutt skolegang i bagasjen kanskje gått gjennom livet og rett og slett følt seg dumme. Så merkelig det enn måtte virke.

Man kan kanskje sammenligne det med en som egentlig kunne blitt en svært dyktig fotballspiller, men som aldri fikk prøve seg på banen, eller hadde en gymlærer eller fotballtrener som tidlig drepte enhver form for motivasjon.

Et menneskes personlighet og evner er uhyre sammensatt, og man skal være forsiktig med å beskrive seg selv som så veldig mye smartere enn andre, bare på bakgrunn av en målt høy IQ. Et IQ-tall beskriver bare potensialet ditt, og er bare en liten del av bildet.

Hva er en intelligenstest og hva brukes den til?

En intelligenstest, ofte kalt en IQ-test, er en type psykologisk test som brukes for å måle en persons kognitive evner og mentale kapasitet sammenlignet med andre på samme alderstrinn.

De vanligste grunnene til å bruke en IQ-test er for å kartlegge en persons læringsevne og generelle funksjonsnivå, til diagnostisering og medisinsk utredning ved for eksempel grovlokalisering av hjerneskader. Intelligenstester brukes blant annet i skolen, forsvaret, arbeidslivet, i psykologien og av NAV.

Hvordan blir intelligenstester laget?

Spørsmål velges ut fra det man igjennom forskning har vist henger sammen med generell resonneringsevne og å behandle informasjon. I dag består de fleste IQ-tester av visuelle oppgaver, men det finnes intelligenstester hvor mer omfattende testbatterier også inneholder språklige oppgaver som vektlegger generell oppfattelses- og læringsevne samt grunnleggende aritmetikk for test av arbeidshukommelse.

Det er ikke noe fasitsvar for hvordan en intelligenstest skal se ut, hvilke oppgaver som benyttes eller hvordan den skal administreres, men det er ofte en rekke praktiske og økonomiske hensyn å ta. Tester kan også være utviklet med tanke på forskning og for utredning av utviklings- og funksjonsforstyrrelser i sentralnervesystemet og kan derfor være mer omfattende enn det som kreves av en «ren» IQ-test.

En intelligenstest gis til et representativt utvalg av testens målgruppe, også kalt normeringsgruppe. Ofte er dette den generelle befolkningen (kjønn, alder, etnisitet, osv.), men det kan også være rettet mot bestemte utvalg som personer med høy utdanning eller avvikende oppvekstvilkår. Jo større likhet det er mellom den som blir testet og normeringsgruppen, desto mer pålitelig vil resultatet normalt være. Tester blir også mer unøyaktige i ytterkantene, enten det er veldig lave eller veldig høye resultater.

Validering er nødvendig for at testen skal ha faglig kredibilitet og være anvendbar. Man må dokumentere at testen måler intelligens og ikke spesifikke testferdigheter eller selvstendige talenter, og at dette har betydning for generell funksjonsevne. Derfor ser man på om testene kan forutsi akademiske og sosiale prestasjoner som karakterer, jobbutførelse og generell evne til å gjøre suksess i samfunnet. Et samlebegrep for dette er “sosioøkonomisk suksess”. IQ-tester som blir brukt i dag har moderat til sterk predikeringsevne for sosioøkonomisk suksess.

Hva slags oppgaver får man på en IQ-test?

Tross økende popularitet og oppmerksomhet rundt intelligenstester og IQ, er det få tester på nettet som gir et korrekt inntrykk av autoriserte IQ-tester.

De enkleste autoriserte IQ-testene består ofte av matriseoppgaver som måler evnen til mønstergjenkjenning, mens man i mer omfattende intelligenstester kan støte på andre visuelle oppgaver, eller bli bedt om å definere betydningen av ord, huske en serie tall som du skal gjenta baklengs, eller svare på resonneringsspørsmål av typen «hva har et maleri og en symfoni til felles?».

Kan man øve seg opp?

Det kan man, men gevinsten er svært liten. På tross av treningsprogrammer har man ikke klart å påvise bedring av intelligens, men den enkelte kan oppleve en midlertidig økning på spesifikke felt. Effekten av trening er nokså grundig dokumentert og ligger på rundt 4-5 poeng for deretter å flate ut. Jo mer du avviker fra snittet, desto vanskeligere er det å trene seg opp.

Tar du en annen test med andre oppgaver reduseres treningseffekten. Noen observerer store forskjeller på nettester inkludert en stadig høyere skår, men det har liten betydning på en profesjonelt utviklet test. Den største gevinsten ser ut til å være å utvikle positive holdninger til selve oppgavene.

Hva er et standardavvik?

Standardavvik, kalt Standard Deviation (SD) på engelsk, er et mål for spredning, eller variasjon, av tall og verdier i et datasett. Jo høyere standardavvik, desto høyere variasjon og desto «raskere» beveger en seg bort fra midtpunktet, eller gjennomsnittet. Gjennomsnittet, altså befolkningens gjennomsnittlige IQ, er alltid 100.

Standardavvik kan sammenliknes med de ulike temperaturskalaene fahrenheit og celsius, som vil ha ulik temperaturangivelse for eksempelvis både frysepunktet og kokepunktet for vann. I dag er standardavvik 15 allment akseptert og de fleste autoriserte tester bruker derfor SD 15 når de angir IQ-skår. Når en skal sammenligne testresultater må man derfor se på hvor mange prosenter av befolkningen man har utklassert, ikke IQ-tall i seg selv.

Dette er medlemskravene til Mensa ved forskjellige standardavvik:

Standardavvik 24: 148
Standardavvik 16: 132
Standardavvik 15: 130

Hva er «g» og hvilken betydning har det?

Forkortelsen «g» står for generell intelligens og omfattende evne til å lære, logiske evner, tenke abstrakt, lære av erfaring, tenke fremover, planlegge, tilegne seg kunnskap, forstå kompleksitet osv.

«g» er et statistisk fenomen som er dokumentert gjennom faktoranalyse. Noen tester har forskjellige seksjoner som tilsynelatende har lite eller ingenting til felles. Det kan være naturlig å tro at personer med høye verbale evner kan gjøre det dårlig i matematikk, og personer som er flinke med byggeklosser kan ha dårlig allmennkunnskap. Dette er imidlertid feil. Gjør du det bra én av seksjonene på en slik test, vil du etter all sannsynlighet gjøre det tilsvarende bra på de andre.

Vi har med andre ord ingen separate tankeprosesser eller flere former for intelligens.