Hva er intelligens?
Intelligens er de kognitive ferdigheter som berører tenkning og resonnering og samlet sett er evnen til å ta til seg og behandle informasjon. Det finnes ikke én riktig definisjon på intelligens. Vi har rundt 40-50 forskjellige definisjoner, men for alle praktiske formål har dette liten til ingen betydning da definisjonene er ulike tilnærminger til samme sett mentale egenskaper.
Dette er noen definisjoner på intelligens:
- Dømmekraft, sunn fornuft, praktisk sans, initiativtakende, evne til omstilling, selvkritikk (Alfred Binet)
- Individets globale evne til å handle hensiktsmessig, tenke rasjonelt, og å handle effektivt med hans eller hennes omgivelser (David Wechsler )
- Kognitiv kompleksitet (Linda Gottfredson)
- Målrettet arbeid, tilpasningsdyktig adferd (Sternberg og Salter)
- Sterke analytiske egenskaper, god dømmekraft, og egenskapen til å tenke strategisk og flerplanlig (John Kotter)
Hva er IQ?
IQ er et mål på intelligens som har vist seg å være svært nyttig i mange sammenhenger, og sier hvor du befinner deg i forholdet til befolkningen. IQ står for «Intelligence Quotient» og var opprinnelig et uttrykk for forholdet mellom kronologisk og mental alder. I dag måles ikke IQ lenger på denne måten, men etter hvor du befinner deg i forhold til din egen aldersgruppe i befolkningen.
I hvilke sammenhenger bruker man intelligenstester?
En av de vanligste grunnene som foreligger for testing er kartlegging av læringsevne og generelt funksjonsnivå, diagnostisering og medisinske utredninger som grovlokalisering av hjerneskader. Noen av de som benytter seg av IQ-tester er skolen, forsvaret og NAV.
Hvordan blir en intelligenstest laget?
Spørsmål velges ut fra det man igjennom forskning har vist henger sammen med generell resonneringsevne og å behandle informasjon. I dag består de fleste IQ-tester av visuelle oppgaver men hvor mer omfattende testbatterier også inneholder språklige oppgaver som vektlegger generell oppfattelses- og læringsevne og grunnleggende aritmetikk for test av arbeidshukommelse. Det er ikke et fasitsvar for hvordan en test skal se ut, hvilke oppgaver som benyttes eller hvordan den skal administreres, men det er ofte en rekke praktiske og økonomiske hensyn å ta. Tester kan også være utviklet med tanke på forskning og, som vi har vært inne på, utredning av utviklings- og funksjonsforstyrrelser i sentralnervesystemet og kan derfor være mer omfattende enn det som kreves av en «ren» IQ-test.
En intelligenstest gis til et representativt utvalg av testens målgruppe, også kalt normeringsgruppe. Ofte er dette den generelle befolkningen (kjønn, alder, etnisitet osv), men det kan også være rettet mot bestemte utvalg som personer med høy utdanning eller avvikende oppvekstvilkår. Jo større likhet det er mellom den som blir testet og normeringsgruppen jo mer pålitelig vil resultatet normalt være. Tester blir også mer unøyaktige i ytterkantene, enten det er veldig lave eller veldig høye resultater.
Validering er nødvendig for at testen skal ha faglig kredibilitet og være anvendbar. Man må dokumentere at testen måler intelligens og ikke spesifikke testferdigheter eller selvstendige talenter, og at dette har betydning for generell funksjonsevne. Derfor ser man på om testene kan forutsi akademiske og sosiale prestasjoner som karakterer, jobbutførelse og generell evne til å gjøre suksess i samfunnet. Et samlebegrep for dette er sosioøkonomisk suksess. IQ-tester som blir brukt i dag har moderat til sterk predikeringsevne for sosioøkonomisk suksess.
Hva slags oppgaver får man på en IQ-test?
På tross av økende popularitet og oppmerksomhet rundt tester og IQ-oppgaver, er det svært få, eller ingen, tester på nettet som gir et korrekt inntrykk av reelle tester. På en større test kan du bli bedt om å definere betydningen av ord, løse matriser og andre visuelle oppgaver, huske en serie tall som du skal gjenta baklengs og svare på resonneringsspørsmål av typen «Hva har et maleri og en symfoni til felles?».
Kan man ikke øve seg opp?
Det kan man, men de færreste gjør det fordi gevinsten er svært liten. På tross av treningsprogrammer har man ikke klart å påvise bedring av intelligens, men man kan oppleve en midlertidig økning på spesifikke felt. Effekten av trening er nokså omstendig dokumentert og ligger på rundt 4-5 poeng for deretter å flate ut. Jo mer du avviker fra snittet jo vanskeligere er det å trene seg opp. Tar du en annen test med andre oppgaver reduseres treningseffekten. Noen observerer store forskjeller på nettester inkludert en stadig høyere skåre, men det har liten betydning på en profesjonelt utviklet test. Den største investeringen ser ut til å være å utvikle positive holdninger til selve oppgavene.
Hva er forskjellene mellom testene man finner på nettet og den som for eksempel Mensa bruker? De ser helt like ut.
En ekte test koster titalls millioner kroner, involverer tusenvis av mennesker og tar mange år å utvikle. Det er strenge kriterier som må oppfylles for at en test skal bli godkjent. Det må være vanskelig å trene seg opp, den må ha vært gitt til veldig mange mennesker, testet opp mot de egenskapene testen er ment å måle osv. Likheten mellom overvåkede og nettester er derfor utelukkende overfladisk. To oppgaver trenger ikke nødvendig å måle de sammen egenskapene.
Hva er standardavvik?
Standardavvik er et mål for spredning, eller variasjon, av tall og verdier i et datasett. Jo høyere standardavvik, jo høyere variasjon og jo «raskere» beveger en seg bort fra midtpunktet, eller gjennomsnittet. Gjennomsnittet, altså befolkningens gjennomsnittlige intelligens, er alltid 100.
Standardavvik kan sammenliknes med de ulike temperaturskalaene fahrenheit og celsius, som vil ha ulik temperaturangivelse for f.eks. både frysepunktet og kokepunktet. I dag er standardavvik 15 allment akseptert og de fleste overvåkede tester bruker derfor SD 15 når de gir IQ-skåre. Når en skal sammenligne testresultater må man derfor se på hvor av befolkningen man prosentvis har utklassert, ikke IQ-tall i seg selv.
Medlemskrav med forskjellig standardavvik:
- Standardavvik 24: 149
- Standardavvik 16: 133
- Standardavvik 15: 130
Hva er «g»?
«g» er et statistisk fenomen som er dokumentert gjennom faktoranalyse. Noen tester har forskjellige seksjoner som tilsynelatende har lite eller ingenting til felles. Det kan være naturlig å tro at personer med høye verbale evner kan gjøre det dårlig i matematikk, og personer som er flinke med byggeklosser kan ha dårlig allmennkunnskap. Dette er imidlertid feil. Gjør du det bra én av seksjonene på en slik test, vil du etter all sannsynlighet gjøre det tilsvarende bra på de andre. Vi har med andre ord ingen separate tankeprosesser eller flere former for intelligens. G står for generell intelligens og omfattende evne til å lære, logiske evner, tenke abstrakt, lære av erfaring, tenke fremover, planlegge, tilegne seg kunnskap, forstå kompleksitet osv.
Hva med sosial intelligens?
Det er en utbredt misforståelse at det er noe som heter sosial intelligens. Den riktige betegnelsen er sosial kompetanse. Det er heller ingen direkte sammenheng mellom intelligens og sosial kompetanse.